søndag 28. desember 2014

Om det å LEVE og det å VÆRE.....



Kanskje alt for sjelden opplever vi ting som gjør at vi virkelig føler at vi LEVER.
I en travel hverdag kan det være at vi ofte føler at vi bare eksisterer, og glemmer eller har ikke tid til å LEVE.

Da kan det være at vi må tenke oss litt om og prioritere anderledes.
TA oss tid til å oppleve noe som gjør oss glad og føle at vi lever.
Gjøre noe vi selv vil, ikke bare det som er forventet eller det vi føler at vi må gjøre.
Det å leve ut drømmer og gjøre ting som gjør oss glade er virkelig herlig,- og veldig sunt!

Kjenne lykkerusen i kroppen, kriblingen i magen, adrenalinrushet i alle blodårene eller latterkrampen som gir oss vondt i magen.
Det gir overskudd og løsner på spenninger og anspenthet,- og demper smerter.

~~~~~~

Så har vi greia med at vi andre ganger kanskje TRENGER å bare VÆRE, ikke oppleve noe spesielt, ikke tenke så mye eller gjøre så mye, bare sitte et sted alene, la tankene fly, la øynene hvile et sted ute i luften og bare eksistere for en liten stund.
Kjenne roen og stillheten fylle kroppen og koble av litt.
Dette er ren meditasjon, og av egen erfaring har jeg lært at dette kan være ren overlevelses-teknikk i en travel hverdag med barn, dyr og plikter av ymse slag.

Ta deg tid til å kjenne på hvordan du har det.

LEVER DU?

ELLER

BARE EKSISTERER DU? 




Om kommunikasjon.



Noengang opplevd å ha problemer med å kommunisere med noen?
Du er ikke alene....

~En gang i blandt blir jeg overrasket og av til utrooolig frustrert over at noen mennesker er veldig vanskelige å kommunisere med. Faktisk så vanskelig at jeg gir opp. Det er liksom ikke noen vits...
Jeg kunne like gjerne snakket gresk eller russisk, liksom....
I tillegg virker det som om de ikke følger med på det jeg sier og er mye mer opptatt av hva de selv vil ha sagt, og i tillegg lager de kanskje en egen vri på det jeg sier og mottar det feil. *fnys*
NULL Kommunikasjon.


~Så er det de menneskene som jeg kan føre enkel, ukomplisert samtale med. Hvor praten går flytende lett, latteren sitter løst, jeg kan være meg selv og ikke være redd for at noe av det jeg sier kan bli mottatt feil.
Temaer av alle slag kan taes opp, og det uten problemer.
Forståelsen er fullt og helt til stede, ingenting mistolkes eller misforståes på noe vis.
GOD kommunikasjon.

~Andre igjen kan jeg ha så god kontakt med at et blikk eller et ansiktsuttrykk er nok, det behøves ikke ord.
Men mellom meg og disse få kan også alt sies.
Dette er som regel mennesker jeg kjenner godt, og setter veldig stor pris på.
Denne typen kommunikasjon/kontakt er uvurderlig, den skaper tilhørighet.

I møte med andre.



~ I løpet av livet vil vi møte veldig mange forskjellige mennesker.
Mange av dem møter vi bare en gang og får ikke noe forhold til dem annet enn at de har krysset veien på reisen vår,- livet.
Og så glemmer vi dem igjen.

~Men så har vi de få av disse som vi allikevel,- selv om vi aldri ble kjent med dem,-kommer til å huske lenge, kanskje så lenge vi lever. Dette fordi de gjorde et sterkt inntrykk på oss på en eller annen måte.
Kanskje de i løpet av det korte "øyeblikket" vi traff dem rørte noe i oss enten på en god måte eller en vond måte.
Disse kan være med på å prege oss for alltid selv om vi aldri ser dem igjen.

~ Man kan lure på hvorfor vi treffer disse. Er det skjebnebestemt eller er det tilfeldig?
Jeg velger å tro at ofte er det en mening med det, at disse menneskene krysser vår vei av en grunn.
Kanskje vi skal lære noe av det?

~Så har vi de menneskene vi møter tilfeldig som blir våre venner for livet.
Personer som alt er SÅ riktig med, alt stemmer, likheten og tilhørigheten er der momentant og de blir våre sjelevenner.
Som blir våre viktigste støttespillere og vår trygghet.
De vi kan si alt til og stole helt og fullt på.
Som vi ikke kan tenke oss å leve uten.
Disse MÅ det være meningen at vi skal treffe, her er det ikke tilfeldighetene som råder,- det går jeg ikke med på.

Uansett,- møte med andre mennesker er spennende og interessant,- man lærer mye om seg selv og den verden vi lever i,- som til tider kan være ganske tøff.
Vær ydmyk og åpen, positiv og glad i møte med andre, menneskeheten trenger mer av det.

Om det å være stille.



Det å være en "stille person" er egentlig ganske interessant.
Som barn og ungdom ble jeg ofte spurt om jeg var sur,- eller om det var noe i veien siden jeg var så stille.
Nei, det var som regel ikke det, jeg er født med godt humør, men jeg har ikke behov for å snakke hele tiden for det!
For meg er det ikke naturlig å skrævle på inn- og utpust, enkelte gjør jo det,- jeg klarer det bare ikke.
Er ikke laget sånn.

Det positive med det er at man får observert folk veldig godt, man får med seg mye og lærer en del av og om de man sitter og hører på.

Det negative er at noen av oss som er litt stille av oss kanskje føler oss utafor og trekker oss litt tilbake.
Jeg gjorde det da jeg var yngre, men ikke nå som voksen.
Jeg ser på det som noe positivt, og ville ikke vært anderledes.
Jeg er meg, en litt stille person, og trives med det.

Neste gang du sitter i en forsamling og det er noen der som ikke sier så mye,- har du nok med en stille person å gjøre,- ikke nødvendigvis en sur en.
Og vær du sikker,- han eller hun sitter mest sannsynlig og observerer.
Om å ha den ene....

~Som vet hvorfor vi er stille en dag.
~Som vet hvorfor glimtet i øynene våre en gang i blandt er svakere enn vanlig.
~Som vet hva vi trenger eller ønsker.
~Som vi kan vise følelsene til og være trygg på at dette er helt greit.
~Som ikke dømmer oss eller ler av oss fordi vi føler det vi gjør.
~Som kan gi oss verdens beste klem og holde rundt oss og gi oss trygghet og varme.
~Som kan minne oss på at vi er BRA NOK når vi føler at vi ikke strekker til.
~Som godtar oss for den vi er.
~Som tar vare på oss.
~Som gleder seg helhjertet på våre vegne.

Jeg HAR den ene og føler meg utrolig heldig som har finni verdens beste venn her på jorda,- som JEG også kan få lov å være den ene for. <3

Bilde: "The vintage angel" på Facebook.

Om å stresse seg syk....


La meg fortelle deg om ei jente som var alt for "flink".
Hun hadde skyhøye krav til seg selv og gikk på autopilot. Ingen tid til å kjenne etter hvordan hun egentlig hadde det.
Alle andre rundt henne måtte ha det bra til enhver tid, nemlig.
Og hun trengte ikke hjelp, hun klarte jo alt selv.

Så en dag for 4 år siden "raste hun i grøfta" mentalt.
Hun havnet på legevakta etter et kraftig panikk-angst-anfall, som var så intenst at hun trodde at hun døde der og da.
Hun ble sendt hjem med beroligende tabletter og beskjed om å ta det med ro.
Hun var utkjørt etter lang tids stress og store fysiske og psykiske påkjenninger.
En lang periode fulgte med hyppige, intense panikk-angst-anfall, (både om dagen og om natten) og påfølgende svimmelhet,-livet ble snudd på hodet.
Hun mistet helt kontrollen over seg selv og tilværelsen.
Hun LEVDE ikke, hun bare VAR i sitt eget liv "på siden" av seg selv.
Hun var konstant svimmel og konstant redd,- kroppen var i full alarmberedskap hele døgnet.

Nå,- etter 4 år med knallhard jobbing,- (hun måtte nemlig lære seg til å stole på seg selv igjen), mange tårer og tunge perioder er hun på god vei til å bli frisk.

Fremdeles sliter hun med nakken, ofte er hun ustø og småsvimmel, men nå takler hun det mye bedre og på mange områder er hun sterkere og tryggere enn noengang.
MEN hun er også skjørere på noen områder,- enn noengang før.

Dette har vært livsviktig for å komme dit hun er nå:

~Hun har brent broer og staket ut en ny kurs i livet sitt.

~Hun har redusert kraftig på stressfaktorene og fått et nytt syn på ting,- det hun ikke får til i dag tar hun når hun orker og klarer det.

~Hun presser ikke seg selv til å gjøre mest mulig på kortest mulig tid lenger.

~Hun har lært seg å sette pris på de små tingene, det som virkelig betyr noe her i livet.

~Hun fokuserer på det hun klarer, ikke på det hun IKKE klarer.

~og det viktigste av ALT:
Hun setter ikke alle andres behov foran sine lenger, hun tar vare på seg selv også.

 
Så: hun tar livet tilbake sakte men sikkert, og er så takknemlig for at det går rette veien, for det er ingen selvfølge at det gjør det.

Og blir hun aldri helt frisk,- nei vel,- da blir hun ikke det.  
Men den hun har blitt og sånn hun er nå kan hun leve med,-selv om hennes største ønske er å bli helt frisk igjen.

Så du som stresser mye eller lider av "snill-pike-syndromet":
sett ned tempoet FØR du blir syk av det,- det er IKKE verdt det!
INGEN takker deg i etterkant.

LÆR DEG Å ️PASSE PÅ DEG SELV.
JEG har lært meg det. 
 



Lykke.

Ja hva er lykke?

Et enkelt spørsmål, med mange svar.
Lykke kan ikke defineres med et ord.
Lykke er en følelse, og alle føler forskjellig,- noe en person blir lykkelig av betyr kanskje ikke noe for en annen.

Jeg blir lykkelig av

~ kaffeduft i nesa før jeg er helt våken om morgenen, for det betyr at noen har tenkt på meg.

~ å stå et øyeblikk og se på en av ungene mine sove trygt og godt i senga si.

~ en god klem fra en jeg er glad i.

~ å få en liten stein, en pinne eller en blomst fra en liten barnehånd.

~ et snøfnugg som treffer ansiktet mitt.

~ å gjøre en annen glad.

~ duften og synet av naturen en høstdag.

~ å høre ordene "jeg elsker deg"

~ å sitte et sted og bare være til.

Ja jeg kunne fortsatt lenge, det er MYE som gir meg lykkefølelsen i magen og hjertet.

Det er godt å tenke over hva som gjør meg lykkelig, og det er viktig.
Jeg kjenner at jeg har det veldig bra og er et lykkelig menneske, takknemlig for det jeg har.

Med dette håper jeg du gjør deg noen tanker om hva lykke er for deg. <3