onsdag 29. april 2015


Om å møte seg selv i en annen.

Det er ganske interessant å bli kjent med et menneske som er så likt en selv på innsiden,-
at man føler at man treffer seg selv i en annen person. 
Med samme personlighetstrekk, tenkemåte, verdier, samme humor og samme måte å omgås andre på. 
Med de samme særegenhetene som gjør at det blir så spesielt som det blir. 
Det blir en utrolig dynamikk, samspillet blir flytende og mykt,-uten skarpe kanter.
Misforståelser forekommer ikke.
Det er så befriende og godt å være seg selv med en sånn person, fordi den er som et sjelelig speilbilde som er så kjent og ukomplisert. 
En sjelevenn som er støpt i samme form som oss selv.
❤️

lørdag 11. april 2015

Fortiden.....

Fortid.

Fortiden ligger bak oss og den kan vi ikke gjøre noe med.
Enkelte ganger skulle vi hatt muligheten til å fjerne negative episoder eller personer fra minnet vårt så vi slapp å ha de med oss videre i livet.
Til en viss grad kan vi det,- hvis vi får bearbeidet det og lukket "døra".
Først da kan vi gå videre i livet uten å ha dette som en aktiv del av sjelelivet vårt.

Men så har vi enkelte mennesker som vi ikke blir kvitt.
Som vi MÅ ha kontakt med av forskjellige grunner.
Mennesker som kanskje har påført oss skade,- både fysisk og psykisk.
Og som fortsetter å plage, true og krangle.
DA har vi et problem som vi ikke  så enkelt kan løse, og disse menneskene blir med oss videre og påvirker oss og livet vårt....
Vi er fanget av fortiden.

Da er det opp til oss å prøve å leve med dette, og finne ut hvor mye vi skal godta.
Og vi må se om vi tør å ta konsekvensene av å sette ned foten og sette grenser for disse menneskene.

De er i livet vårt, men hvor mye skal de få lov å tillate seg?
Hvor skal grensene gå?
Og godtar de grensene vi setter for dem og oss selv?

For noen kan det være så enkelt som å si klart i fra:
"Vi må kunne omgås, men du får ikke være noen aktiv del av livet MITT mer."

Andre igjen nytter det ikke å si noe til,- de bare durer fram av eget ego, setter krav og er hensynsløse på sin ferd.
Her må man være beinhard,- tolerere minst mulig og være sterkere enn dem.
Og det er VANSKELIG, og sikkert i mange tilfeller umulig.
Her må vi kanskje ha hjelp.
Men hvis man klarer det selv kommer styrken og selvtilliten av seg selv, og livet blir bedre.

Ønsker deg en flott lørdag,- og håper ikke du har sånne personer i livet ditt.
Har du det, hent fram det du har (og enda litt til) av styrke og stahet.
Vern om deg selv, og ta ansvar for ditt eget liv.


❤️



lørdag 28. mars 2015

Venter......

Jeg har faktisk bestilt meg farger og fargeleggingsbøker.
Som veldig mange andre har gjort, tydeligvis.
For de jeg hadde lyst på var utsolgt,- faktisk overalt, og til og med utsolgt fra forlaget. :D
Men jeg fant noen andre og de som er utsolgt kommer etterhvert. Juhuuu!!!

Så nå venter jeg.

På bøker med hvite og sorte motiver som jeg kan fylle med akkurat de fargene JEG vil ha.
Det er en god følelse.

Jeg ELSKER farger. Jeg TRENGER farger.
Jeg mistrives faktisk på plasser hvor det ikke er farger, det er kaldt, hardt og upersonlig.
Ensomheten trives på plasser hvor det ikke er farger.
Tomheten råder.
I et rom med masse farger er det rom for åpenhet, frihet, humor og glede.

Jeg kan ikke tenke meg noe friskere og mer frydefullt enn et menneske
kledd i masse farger.
Et menneske kledd i masse farger har som regel en sprudlende
personlighet, og for meg utrolig givende å ha rundt seg.
De er som en høykonsentrert dose med vitaminer for sjel og sinn.
Et skikkelig kick! :)
Herlig!

Nå ønsker jeg deg en fargerik ettermiddag og kveld,- jeg skal snike litt
i tegnesakene til jentene mens jeg venter på mine egne. :D












onsdag 4. mars 2015

Endelig!

Endelig begynner jeg å våkne fra vinterdvalen....
Sola varmer godt i ansiktet, ja varmen kjennes faktisk i kroppen også.
I vinter har jeg følelsen av å ha sovet og sovet, og aldri vært uthvilt.

Men nå våkner jeg til liv igjen,- og ser frem til lange lyse dager, lune kvelder og masse ute-tid.

Forrige helg var vi på tur til litt mildere trakter, og jeg fant vakre, lubne puselabber eller gåsunger som de også blir kalt.
Det lille treet  sto der i snøen og det så egentlig ut som om det frøys litt i den kalde ettermiddagslufta.;)
Men på de ytterste grenene var de, de små, lubne vakringene og vitnet om at våren faktisk ER her.
Jeg bare MÅTTE plukke med meg noen kvister og ta med hjem. :)

Så nå står de der, da,- på kjøkkenet og gir meg vår-følelse hver dag. :)


Var ute på en liten foto-safari her om dagen, og resultatet ble litt av hvert. ;)

Oppunder tak-kanten på et stabbur:


Grått og gammelt: 

 Vakre niesa mi,- minst like foto-frik som meg. :D




lørdag 21. februar 2015

Vakre månen.....

Er utrolig fasinert av månen,- blir aldri lei av å se på den, og som ivrig hobbyfotograf MÅ jeg bare ta bilde av den når den viser seg frem så vakker som dette. ;)
Der jeg står som menneske på jorda og ser opp på den føler jeg meg liten, men som del av noe stort. 
Blir ydmyk og stolt av å være menneske som får lov å leve og nyte.




lørdag 14. februar 2015

Om å sette grenser.

Vi lærer ganske tidlig i livet å si "nei", det er en del av utviklingen vår.
Allerede fra vi er ganske små lærer vi betydningen av ordet, og etterhvert blir vi formet av
reaksjonene fra andre på å si ordet "nei".
I trassalderen prøver vi oss, men her blir det nødvendigvis ikke alltid respektert,- heldigvis. ;)
Men sånn ellers,- Hvis vi ikke blir respektert og hørt når vi sier nei følger det oss ofte videre i livet og kan ofte gi liten selvtillit og vanskeligheter med å sette grenser for oss selv, og hva andre kan tillate seg å gjøre mot oss.

Det kan være fryktelig vanskelig å sette grenser både for seg selv og andre, mange sliter med det til godt opp i voksen alder, noen klarer det aldri helt. Ikke på alt.

Jeg så et nydelig maleri i dag, og teksten på maleriet sa: "Elsk dine grenser!"
Herlig!
For hvis man først klarer å sette grenser for seg selv og andre,- ja da har man faktisk klart noe stort, for det ER så viktig, og så sunt!

Jeg måtte bli voksen for å kjenne mine egne grenser godt nok,- jeg måtte faktisk bli syk først.
Rett i grøfta med et brak, totalt utslitt av "snill pike-syndromet".
Skulle klare alt, trengte ikke hjelp, påtok meg altfor mye og lot alle andre gå foran meg og mine behov.
Sa ja til det meste som andre trengte fra meg.
Så en dag : Bråstopp.
Kroppen satte på nødbremsen, jeg klarte ikke mer.
Og nå i ettertid forstår jeg ikke hvordan jeg kom igjennom alt, at jeg ikke ble syk før.
Jeg er ikke frisk enda,-etter 4 år, men har kommet langt og har lært masse.

Det mest positive i det er at jeg har blitt godt kjent med meg selv og hvor grensene mine går, at det jeg ikke får tatt i dag tar jeg i morgen.
Og vil jeg ikke noe, så VIL jeg ikke, og får ikke dårlig samvittighet av å si det heller! :D
En annen ting,- jeg verdsetter meg selv høyere, har større selvrespekt og bedre selvtillit.
Og JA JEG ELSKER DET! Null stress! Fantastisk!

Med dette ønsker jeg deg en god kveld,- og lykke til med grensesetting. :)